Om å mestre.

Æ klaaarte det!!!

Jeg sitter på flyet. Slumrer. Har delvis tatt ferie. Skuldrene senker seg. Har lukket øynene. Gleder meg til å slumre inn i egne tanker.

-NEEEEEEI! Plutselig skjærer en innmari skingrende barnestemme igjennom. Jeg skvetter og våkner. Håpet er at det ikke kommer mange sånne ilp av turen. Jeg slumrer inn på nytt. Tenker på alt mulig stæsj fra hverdsgslivet. Korona, avhandlinga som er seig å skrive, familien som har det som de har det, venner som er nære eller fjerne for tiden, … at jeg har nådd et mål, om å løpe halvmaraton. Jeg smiler.

– JA!!!! Æ KLAAaRTE DET!!!
Den unge frøkna der bak har virkelig en skjærende stemme!!! Hun kan ikke være gammel. For det er så vidt jeg forstår ordene hennes.

Jeg gjør nytt forsøk. Jeg prøver å senke meg inn i mitt eget modus igjen. Men blir istedet å tenke på den lille frøkna som hyler. Jeg blir merkelig nok ikke irritert av skingerstemmen, noe jeg vanligvis blir.

– Æ KLARTE DET! HELT SJØØØLV!!
Ungen mestrer der bak. Og jeg tenker at stemmen hennes er bra. Den er viktig for henne. Jeg blir ikke irritert. Men bare fornøyd. Feministen i meg vet at ungen trenger den stemmen. I fremtiden. Og jeg heier på at hun fortsetter å si fra. Og at hun ikke minst fortsetter og juble over ting hun gjør. At hun vil oppleve mange sånne. Hun liker tydeligvis å greie det sjølv. Få være selvstendig.

Jeg undrer meg på. Er det noe menneskelig ved det å greie det selv?

Jeg tenker videre. Tenk om vi i skolen kan være med på å få ungene til å få enda flere sånne følelser. At de får lagt til rette sånn at de selv ønsker å finne ut av det. For jeg tenker det handler om å legge tilrette. Ikke bare, men en del. Sånn at de vet hva som skal skje, kan ha lyst å finne ut av. Og så mestre oppgavene til slutt. Og få den gode følelsen til slutt. Flere ganger. I løpet av 10-13 år.

Jeg vil at vi skal klare det!

På reis. Å være på flyplasser og på fly gir meg ofte tid og rom til tenke. Da er det ikke noe annet som skal skje, så tankene får tid til å vandre.